Universitetet i Tromsø (UiT) startet sin forsøksvirksomhet med fiskeoppdrett våren 1973. Å drive lakseoppdrett nord for Vestfjorden ble tidligere ansett som umulig på grunn av sjøvannstemperaturene. Det var spesielt forskere sør i landet som mente dette. Et mål i seg selv var derfor å undersøke dette forholdet nærmere. Med avdøde professor Einar Brun som ledende kraft ble derfor Forsøksanlegget for fiskeoppdrett etablert ved Håkøy på Kvaløya i 1973.
Forsøksanlegg for fiskeoppdrett i Duken på Kvaløya 1973 (foto: Eiliv Leren, TFS)
Forsøksanlegget skulle drive forskning på biologiske og produksjonstekniske problemer ved fiskeoppdrett under nordnorske forhold. Videre tok man sikte på å bygge opp en ekspertise for å imøtekomme henvendelser fra potensielle og aktive oppdrettere i landsdelen. Anlegget ville være nyttig for undervisning av fiskerifagstudenter og for praktiske demonstrasjoner og kursvirksomhet for instruktører og andre innen oppdrettsnæringen.
I starten var oppmerksomheten knyttet til dødelighet, vekst og energiutnyttelse. Senere kom forskningsprosjekter som utprøving av ulike merdkonstruksjoner, sammenlignende vekststudier i Nordland, Troms og Finnmark, fôrspill, fôrutnyttelse og adferdsstudier blant annet ved hjelp av undervanns-tv-utstyr.
Forsøksanlegget for fiskeoppdrett ble avviklet ved utgangen av 1976 først og fremst fordi UiT valgte å prioritere andre forsøksområder innen akvakultur. Mange interessante forhold hadde man imidlertid fått en avklaring på. Blant annet var det fastslått av Vestfjorden ikke dannet barrieren som forskerne tidligere hadde antydet.
I 1983 etablerte UiT en liten forsøksstasjon i tilknytning til et kommersielt oppdrettsanlegg i Blåmannsvika på Kvaløya. UiT var dessuten medeier i et forsøksanlegg ved Skjomen utenfor Narvik. Da Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt (FTFI -Nofima i dag) startet sine første havbruksrelaterte forskningsprosjekter i 1984 hadde ikke instituttet tilgang til hensiktsmessige laboratorie- og forsøksfasiliteter. FTFI fikk derfor etablert et lite merdanlegg i Hestvika på Kvaløya. Men verken dette anlegget eller UiTs anlegg i Blåmannsvika lot seg utbygge og utvikle til en forskningsstasjon med kapasitet og kvalitet til å dekke behovene.
Nødvendig i nord
Det var derfor bred faglig og næringspolitisk enighet om nødvendigheten av å bygge en havbruksstasjon også i nord. Dette ble fulgt opp av Fiskeridepartementet, som høsten 1985 nedsatte et utvalg (Raasokutvalget) til å utrede etablering av et havbrukssenter i Tromsø. Utvalget avga innstilling i april 1986 og konkluderte enstemmig med at ”en måtte få realisert en akvakulturstasjon i Tromsø for å bidra til en økt forsknings- og utdanningskompetanse i Nord-Norge.”
Fiskeridepartementet støttet forslaget, og allerede for 1987 ble det bevilget 10 millioner kroner til det som fikk navnet Havbruksstasjonen i Tromsø. Kommunal- og arbeidsdepartementet stilte opp med tilsvarende beløp.
Fiskehelselaboratorium
Under planprosessen ble det besluttet at det skulle bygges et eget fiskehelselaboratorium til bruk for smitteforsøk og uttesting av vaksiner mot fiskesykdommer i tilknytning til stasjonen. En forskergruppe tilknyttet forskningsstiftelsen ved UiT (FORUT) hadde i 1987-88 lyktes med å utvikle en effektiv vaksine mot kaldtvannsvibriose hos laks, den såkalte Hitra-syken, som utover 1980-tallet hadde påført fiskeoppdretterne enorme tap. Det var således etablert en kompetent og entusiastisk forskningsgruppe på fiskehelse i Tromsø. Ingen ting var mer naturlig enn å gi dette forskningsmiljøet de beste arbeidsvilkår.
Åpning av stasjonen
Stasjonen ble offisielt åpnet av fiskeriminister Svein Munkejord 4. september 1990. Det hadde kostet 82 millioner kroner å etablere den, hvorav Fiskehelselaboratoriet utgjorde 12 millioner kroner. Fiskehelselaboratoriet ble ferdigstilt i 1993.
Forskningsdirektør Jan Raa (t.v.) og fiskeriminister Svein Munkejord under den offisielle åpningen av Havbruksstasjonen i Tromsø 4. september 1990.
FoU-miljø og næringa
Raasok-utvalget la til grunn at Havbruksstasjonen i Tromsø skulle være et fellesanlegg for alle forsknings- og utdanningsmiljøene i nord, med UiT/Norges fiskerihøgskole, Tromsø maritime høgskole og FTFI som navngitte institusjoner.
Stasjonen skulle også være et anlegg som næringsutøverne kunne bruke i sin FoU-virksomhet, det være seg forsøk i egen regi eller som oppdrag plassert hos en FoU-institusjon. Denne forutsetningen har en holdt fast ved i alle år. Men etter som UiT og FTFI/Fiskeriforskning har vært, og fortsatt er, de toneangivende brukere, fant en det tidlig naturlig at disse institusjonene fikk et utvidet ansvar med hensyn til drift av stasjonen.
Etter at FTFI/Fiskeriforskning de første årene ivaretok det juridiske/økonomiske ansvaret som arbeidsgiver og driftsoperatør, ble driften i 1999 lagt inn i et eget aksjeselskap eid av UiT og Fiskeriforskning (Nofima i dag) med 50 % hver. Selve stasjonen eies fortsatt i sin helhet av staten, tidligere ved NFFR/NFR og Fiskeridepartementet, nå gjennom Statsbygg.
Utdrag og foto fra:
Artikkelen: ”Forskningsanlegget for fiskeoppdrett ved Universitetet i Tromsø” av Christian Andersen (s 12-19) i Ottar nr 99, 1977. Populærvitenskapelig hefte utgitt av Tromsø Museum – Universitetsmuséet. Foto: Eiliv Leren, TFS
Boken ”Et bedre liv på kysten Om FTFI og Fiskeriforskning 1973-2006” av Ola R. Valvåg (s 38-42). Foto: Nofima/Fiskeriforskning/FTFIs fotoarkiv.
